Øyene / Holmestrand / Kommersøya
Øy (0,7 km²) i Sandebukta der det meste er naturreservat (2006) på kalkrik silurgrunn med kalkfuruskog og artsrike tørrenger. Fossilrik sørende og viktig friluftsområde.
Den lange, smale øya midt i Sandebukta er Kommersøya — rundt 2,7 kilometer lang og bare 400 meter bred. Ligger dere på østsiden ser dere lys kalkfuruskog som klamrer seg til bleik kalkstein, og mot sørenden stikker bergflater fram der berget er fullt av fossiler fra silurtiden. Nesten hele øya er naturreservat.
Kommersøya naturreservat (2006). Grensene og reglene ligger i Naturbase, og de bør sjekkes før du går i land utenfor de tilrettelagte plassene.
Egen båt/kajakk (friluftsområde).
Det går ingen rutebåt hit. Nærmeste offentlige brygge må du finne selv, og resten er egen båt eller kajakk. Sjekk vind og bølgevarsel før du drar ut; åpne strekk i ytre fjord blir raskt ubehagelige i frisk bris.
Øya har hett Kumarsøen og Marmorøya, og det siste navnet forteller hva folk var ute etter: kalkstein og marmor. Jordbruk foregikk her fra 1300-tallet og helt fram til rundt 1950. På 1700- og 1800-tallet ble det brutt marmor og brent kalk på øya.
På begynnelsen av 1890-tallet ble det bygget en kalkfabrikk. Den gikk konkurs i 1896 og ble kjøpt av et konsortium. Christiania Portland Cementfabrik (CPC) kjøpte seg inn i etapper — 1897, 1899, 1908 og 1915. I 1915 fikk CPC statlig godkjenning til å bygge en sementfabrikk på Kommersøya, men den ble aldri noe av. Selskapet hadde nok kalkstein fra nabofjellet på Langøya, så anlegget her forble på tegnebrettet.
Christiania Eiendomsselskap, eid av Norcem etter at Norcem slukte CPC i 1968, solgte etter hvert det meste av øya til Sande og Holmestrand kommuner til friluftsformål. Selskapet holdt tilbake retten til å bryte kalkstein senere om det skulle bli nødvendig.
Kommersøya er et friluftsområde. Folk kommer for å bade, gå tur i den lyse furuskogen og se på den kalkkrevende floraen. Grunnen er kalkrik, og det gir kalkfuruskog og artsrike tørrenger — en plantekombinasjon som er sjelden langs fjorden. Her står en av landets største bestander av barlind, det saktevoksende, giftige nåletreet — anslagsvis 10 000 planter. Sørenden med fossilene er det mest besøkte punktet. I 2011 åpnet Sande og Holmestrand kommuner en kulturhistorisk sti sammen med Vestfoldmuseene, som følger sporene etter gårdsdrift og steinbrudd.
Du kommer hit med egen båt eller kajakk. Det er ingen fergeforbindelse. Nesten hele øya ble fredet som Kommersøya naturreservat 30. juni 2006, et vern som dekker rundt 480 hektar med sjøareal medregnet. Formålet er å ta vare på kalkfuruskogen, tørrengene og de fossilførende bergartene. I et naturreservat er planter og dyr fredet, og motorferdsel på land er forbudt. Ilandstigning og bading er tillatt — bruk merkede stier og la vegetasjonen stå. Eksakte ferdselsbestemmelser står i verneforskriften; sjekk den før arrangementer eller telting.
Marmorøya-navnet er ekte skilting: her ble det faktisk brutt marmor på 1700-tallet, lenge før noen tenkte på sement.
Sørenden er en av de bedre fossillokalitetene i indre Oslofjord. Steinen er fra øverste silur, og du finner avtrykk av dyr som levde på havbunnen for over 400 millioner år siden.
Sementfabrikken som aldri kom er en av de mer stillferdige industrihistoriene på fjorden. CPC hadde tillatelsen klar i 1915, men Langøya rett ved hadde så mye kalkstein at Kommersøya-anlegget aldri ble bygget. Øya slapp unna og ble friluftsområde i stedet.
Jordbruket her varte i over 600 år — fra 1300-tallet til rundt 1950 — før det ga tapt.
De 10 000 barlindene. Barlind er blant Norges mest langsomtvoksende trær, giftig i alle deler unntatt det røde bæret, og et enkelt tre kan bli tusen år. På Kommersøya står de i tusenvis, holdt oppe av kalken i grunnen.
Oslo Sea Experience seiler forbi Kommersøya på de private fjordturene fra Tjuvholmen.