Foto: Wilhelm Joys Andersen (Flickr)·CC BY-SA 2.0· Wikimedia Commons
Øyene / Oslo / Hovedøya
Oslos mest kjente friluftsøy (0,47 km²), full av historie: ruinene av et cistercienserkloster grunnlagt i 1147, middelalderske steinbrudd, festningsverk fra 1808 med kanoner og kruttårn, og tyske militærbrakker fra andre verdenskrig. Rikt plante- og geologisk mangfold, og populære badeplasser.
Rett sør for Vippetangen, under 500 meter fra land, ligger Oslos mest historietette øy. Fra sjøen ser du klosterruinene på nordsiden, kanonstillingene i strandkanten og de gule militærbygningene mellom løvtrærne. Legg deg utenfor nordsiden med byen bak deg og pek på klosterruinen — det er den eldste bygningen gjestene ser på hele turen.
Fire verneområder etablert i 2006 (landskapsvern og naturreservater). Grensene og reglene ligger i Naturbase, og de skal sjekkes før noen sendes i land utenfor de tilrettelagte plassene.
Ferge fra Rådhusbrygge 4 (under 500 m fra land).
Rutetider endrer seg med sesong, og flere av øybåtene går bare om sommeren — sjekk gjeldende ruter hos Ruter.
Hovedøya er 0,47 kvadratkilometer, 469 mål, og har vært i bruk i snart 900 år. I 1147 grunnla engelske munker et cistercienserkloster her, Sanct Edmund og Sancta Mariae kloster, ledet av abbed Philippus fra Kirkstead i Lincolnshire. Klosteret ble rikt og mektig — det eide etter hvert rundt 443 eiendommer, blant dem storgårdene på Bygdøy og Bogstad, og abbeden hadde reell politisk innflytelse.
Slutten kom med reformasjonen. I januar 1532 ble den siste abbeden fengslet, og 4. og 5. juni samme år brant klosteret ned under kamphandlinger. Fra 1540-tallet ble ruinen brukt som steinbrudd, og stein herfra gikk blant annet til Akershus festning. Det som står igjen er likevel blant de mest komplette middelalderske klosteranleggene i Norge.
Neste kapittel var militært. Under Napoleonskrigene bygde man to kanonbatterier på øya i 1808 — Østre og Vestre batteri — for å kontrollere innseilingen til havna. Mellom 1826 og 1827 kom fem kruttmagasiner, langt flere enn øya selv trengte; Hovedøya var trygg fjernlagring for byens krutt. I 1847 kom Lavetthuset, som skal være Norges største hus av utmurt bindingsverk.
Under andre verdenskrig bygde tyskerne en stor brakkeleir øst for klosteret, Lager Hauptöen, med elleve brakker og over tusen mann fra marinen og arbeidstjenesten. Etter frigjøringen ble den tyske leiren brukt som interneringsleir for rundt 1 100 kvinner, de såkalte «tyskertøsene», fram til april 1946. Deretter bodde det rundt 150 familier der til midten av 1950-tallet.
Hovedøya er Oslos mest kjente friluftsøy. Folk kommer for klosterruinen, badeplassene, turstiene og de bevarte militærbygningene. Øya har rikt planteliv og kjent geologi med kalkstein og fossiler fra kambrosilur. Kulturminnene og naturen ligger side om side over hele øya.
Ferge går fra Rådhusbrygge 4; overfarten er kort. Egen båt kan legge til ved bryggene og ankre i viker rundt øya. Siden 2006 er det meste av øya delt inn i fire verneområder som verner geologi, planteliv og kulturminner — grensene og reglene ligger i Naturbase, og de skal sjekkes før gjester sendes i land utenfor de tilrettelagte plassene. Klosterruinen og festningsverkene er fredete kulturminner; ferdsel er tillatt, men ingenting skal fjernes eller klatres på.
Klosteret her eide en gang halve Oslo-området — rundt 443 eiendommer, inkludert både Bygdøy og Bogstad. Da det ble revet etter reformasjonen, endte steinen i Akershus festning.
Munkene som grunnla klosteret i 1147 var engelske, fra Kirkstead i Lincolnshire. Abbeden het Philippus.
De fem kruttmagasinene fra 1820-tallet var overdimensjonert med vilje — byen ville ha kruttet sitt langt unna, på en øy man kunne rømme fra hvis noe gikk galt.
Etter krigen satt rundt 1 100 kvinner internert i de tidligere tyske brakkene her, anklaget for forhold til tyske soldater. Leiren ble drevet til april 1946.
Oslo Sea Experience seiler forbi Hovedøya på de private fjordturene fra Tjuvholmen.