
Foto: Halvor Pritzlaff Njerve, Oslo kommune / Bymiljøetaten·Fri bruksrett· Oslo kommunes mediebank
Fylling 1904–1949
Under gresset gjestene griller på ligger over 45 år med Oslos husholdningsavfall. Historien om Langøyene er historien om hvordan to øyer ble til én, og om en badestrand som ble et miljøtiltak til 304 millioner kroner.
Industrien kom tidlig til øyene. Norges første sementfabrikk lå på Nordre Langøya fra 1837 til 1938 og brukte kalkstein hentet fra Malmøya. Men det som formet Langøyene slik de ligger der i dag, var noe langt mindre ærerikt: byens avfall.
I 1899 sa Kristiania nei til Nakholmen som fyllplass, og i 1900 pekte Langøyene seg ut som alternativet. Kjøpet gikk igjennom i 1902, tross protester fra Nesodden. Fra 1904 tippet byen avfallet sitt her, og fra 1908 ble sundet mellom de to øyene hovedmottak. Avfallet kom på flatbunnede lektere med lemmer i bunnen, lastet med opptil 70 tonn, og rundt tretti mann fordelte det med trillebår og spade. I 1910 senket man vrak i begge ender av sundet for å holde søppelet på plass, og i 1922 kom store kraner som løftet opptil tre tonn per tak.
Sundet som delte øyene finnes ikke lenger. Det ble fylt igjen, og to øyer ble til én. Nedleggelsen ble vedtatt i 1938, men tyske okkupasjonsstyrker tok driften opp igjen etter det siste ordinære lasset 8. april 1940. Det aller siste lasset kom i 1949.
I 1952 åpnet øya som badestrand, med innkjørt sand oppå fyllingen. Det holdt i seksti år. I 2013 kom gammelt avfall opp i dagen, og prøver viste forhøyede verdier av bly og kvikksølv. Oslo bystyre bevilget 304 millioner kroner til opprydding, gjennomført fra høsten 2019 til våren 2021: det gamle deponiet ble dekket med 360 000 tonn masse, og nordsiden fikk erosjonssikring.
Øya hører til Nesodden kommune, men eies og drives av Oslo, en ordning Nesodden protesterte mot allerede ved salget i 1902. Ordningen består: øya er formelt deres, og det er Oslo som bestemmer.
Adkomst, vern og levende avganger står på øysiden: Langøyene.
Hvert faktum i denne teksten er hentet fra øydossieret bak øysiden, og dette er kildene dets.